Telemarksforskning (logo)
NASJONALT FORSKNINGSINSTITUTT med regional forankring og internasjonal relevans 

Fra stille til litt mer ville?

Evalluering av prosjektet Jentegrupper i Skien


På våren 2001 tok SLT-koordinator ved Skien kommune, Brit Houge, kontakt med Telemarksforsking med ønske om evalueringsbistand til prosjektet ”Jentegrupper i Skien”. Vi påtok oss oppdraget og startet arbeidet på høsten 2001.

Prosjektet er et samarbeid mellom Skien kommune, Høgskolen i Telemark, avdeling for helse- og sosial, barnevernspedagogutdanningen og Mental Helse Norge, som var søkerorganisasjon til stiftelsen Helse- og Rehabilitering.

Målgruppa ble avgrenset til å gjelde jenter på ungdomstrinnet som så ut til å ha problemer med sosial tilpasning på skolen og i fritiden. Prioritert kategori skulle være de stille og usynlige jentene.

Målet med prosjektet var å få vurdert hvorvidt etablering av en jentegruppe ved hver ungdomsskole i Skien kommune ville ha betydning for disse jentenes sosiale utvikling, for deres selvtillit, følelse av mestring og trivsel og for etablering av venninneforhold.

Prosjektet innebar å etablere en jentegruppe med 6 – 8 jenter på hver av de seks ungdomsskolene i Skien. Gruppene skulle møtes en gang i uken og bli ledet av to barnevernspedagogstudenter og barne- og ungdomsarbeidere. Gruppelederne skulle få gruppeveiledning og fellesveiledning av prosjektleder og en lektor fra HIT. I tillegg var man helt avhengig av innsats fra skolenes miljøarbeidere til å velge ut (fra 8. - 10. klasse) hvilke jenter som skulle få bli med på gruppene. Miljøarbeiderne, som ble kalt skolekontakt i prosjektsammenheng, ble invitert til en fellessamling per semester.

I evalueringsprotokollen er det beskrevet fem områder man spesielt ønsket å belyse gjennom evalueringen.

  1. Har jentene gjennomgått en sosial utvikling i prosjektperioden?
  2. Har jentene fått bedre selvtillit?
  3. Mestrer jentene flere situasjoner og aktiviteter enn tidligere?
  4. Trives jentene bedre enn tidligere på skolen, hjemme og i fritiden?
  5. Har jentene etablert nye venninneforhold i løpet av prosjektperioden?

Metoden for å svare på disse spørsmålene har vært deltagende observasjon og intervjuer.

Forskerens særstilling som den eneste som gjennom disse tre årene har hatt tilgang til alle arenaene (gruppene og veiledningssamlingene), har gitt rik empiri og rike muligheter til komparasjon mellom gruppene når det gjelder gruppelederfunksjonen, kommunikasjon internt i gruppa, kommunikasjon mellom gruppelederne og skolekontaktene, sammensetningen av jenter, valg av aktiviteter, lederstil, måloppnåelse og prosjektledelse.

Evalueringen viser at det absolutt er mulig å skape endringer for stille, tilbaketrukne jenter gjennom å etablere slike grupper. Det kan vises til mange uttalelser fra jentene selv, foreldrene, lærerne og gruppelederne som bekrefter det. Det er likevel viktig å understreke at det er identifisert noen vesentlige faktorer som kan påvirke graden av måloppnåelse.

De kritiske faktorene knytter seg særlig til hvilke jenter som får bli med i gruppa og hvordan gruppa ledes. Det er spesielt diskutert i kap. 5 og kap. 6.

Utvelgelsen av jenter ut fra kriterier som samsvarer med prosjektets målgruppebeskrivelse, krever først og fremst at skolekontaktene (miljøarbeiderne) kjenner til beskrivelsen av målgruppa og gjenkjenner dem blant skolens elever. En forutsetning for det er at de anerkjenner betydningen av å prioritere denne type ”lightproblematikk” ved siden av de tyngre problemene som gjerne presser seg høylydt på.  Det er grunn til å tro at dette også har å gjøre med et generelt behov i skolen for å oppvurdere og oppgradere innsatsen som retter seg mot de stille elevene, som ikke er til plage for verken lærere eller medelever på annen måte enn eventuelt som dårlig samvittighet.

Måten jentegruppene ble ledet på, varierte som, og det fikk store konsekvenser for hvordan gruppene fungerte – om de var en gruppe med en ”intern offentlighet” som alle tok del i og forpliktet seg ovenfor på en måte som skapte trivsel, mestring og økt selvtillit. Utøvelsen av gruppeledelse på en god måte kunne gjøre gruppa til et sted hvor jentene i fellesskap turte å være seg selv, prøve seg på nye ting, utfolde seg og blomstre. Der hvor ledelsen var mindre tydelig, fikk mange av jentene også mange fine erfaringer, flere fikk venninner og opplevde mestring. Forskjellene lå først og fremst i at det som foregikk på det relasjonelle og kommunikative planet, var mer ujevnt og kanskje tilfeldig. Gruppeledernes forsøk på styring av de prosessene som kunne bidra til endringer når det gjaldt personlig og sosial utvikling, varierte ut fra et stort spekter.

Dersom jentegruppene skal fortsette, vil vi anbefale at det i større grad forventes at gruppelederne griper tak i den undervisningen og veiledningen de får i veiledningssamlingene, og at de utøver gruppeledelse i tråd med det. På den måten kan man oppnå et jevnere resultat i alle gruppene.

Veiledningssamlingene hadde en samlende funksjon gjennom hele prosjektperioden. Disse møtene var en del av gruppeledernes ”obligatoriske” oppgaver som de fikk betalt for, og de skulle bidra til inspirasjon, informasjon og hjelp til faglige utfordringer ute i gruppene. Det var enighet om at disse samlingene hadde vært en livsviktig nerve i hele prosjektet. Det er derfor grunn til å tro, at uten en slik felles, sentral ledelse, ville flere grupper smuldret opp som følge av problemer og frustrasjoner underveis.

De fleste gruppelederne var studenter ved HIT, barnevernspedagoglinjen. Det ser ut til å være et godt utgangspunkt da de har den faglige ballasten som i mange tilfeller var nødvendig. Det er likevel ingen garanti for at gruppelederne egner seg som ledere i en slik gruppe. Til det kreves i tillegg til fagkunnskap, også en viss personlig erfaring og trygghet slik at man tør å utøve den form for autoritet som viste seg å være nødvendig for å skape god gruppedynamikk.

Dermed økes sjansen for å oppnå målene om sosial utvikling gjennom deltagelse i grupper.