Telemarksforskning (logo)
NASJONALT FORSKNINGSINSTITUTT med regional forankring og internasjonal relevans 

Den gode, hellige og disiplinerte kunsten.

Forestillinger om kunstens autonomi i kulturpolitikk og kunstledelse


Hvordan står det til med kunsten i en tid da mange mener at økonomiske vurderingsmåter overtar på stadig flere samfunnsområder? Blir kunsten i takt med nyliberalismens økte gjennomslag underlagt markedets suksesskriterier? Gir kunsten dermed slipp på sine egne? Hva betyr det at personer med utdanning innen økonomi og markedsføring og/eller med bakgrunn fra næringslivet i økende grad besetter administrative stillinger i norske kunstinstitusjoner? Og hva innebærer det at den statlige kulturpolitikken gjør bruk styringsverktøy vi forbinder med New Public Management, for eksempel mål- og resultatstyring? Har kunsten mistet sin sakrale og opphøyde status?

Avhandlingen - Den gode, hellige og disiplinerte kunsten. Forestillingen om kunstens autonomi i kulturpolitikk og kunstledelse - undersøker hvor uavhengig kunsten, og særskilt scenekunsten, er i forhold til økonomi, administrasjon, politikk, forvaltning og moral. Gjennom studier av norsk scenekunstpolitikk og et stort norsk institusjonsteater, viser Røyseng at samtidig som kunsten disiplineres av nye styringsredskaper, forstås den likevel som hellig og som moralsk god.

Kunsten tilkjennes, gjerne på tause og underforståtte måter, en hellig status. Økt bruk av økonomiske tenkemåter i kunstlivet, slik vi ser den i kulturpolitikken og den nye administrative ekspertisen, innebærer verken at kunstens egen logikk forvitrer eller smelter sammen med den økonomiske. I løpet av de siste par tiårene har det snarere skjedd en tydeligere markering av kunst og økonomi som atskilte perspektiver og virksomheter. I kulturpolitikken blir dette skillet underbygd gjennom den moralske godheten kunsten tillegges. Kunst forstås i kulturpolitikken som det fremste uttrykket for menneskelig fullkommenhet. I kontrast til kulturuttrykk vi forbinder med markedskreftene og massemediene (i hovedsak populærkulturen), framstilles kunst som veien til positiv utvikling både for enkeltmennesket og for samfunnet.