Telemarksforskning (logo)
NASJONALT FORSKNINGSINSTITUTT med regional forankring og internasjonal relevans 

Teater som fag, kall og yrke

En utredning om teaterfaglige utdanningstilbud og kompetansebehov


Teater som fag, kall og yrke er en utredning som tar for seg det norske utdanningstilbudet innenfor scenekunst. Den omfatter både skuespillerutdanning og andre scenekunstfaglige utdanninger, som f.eks. scenografi, regi og  dramaturgi. Utredningen er skrevet på oppdrag for Kunnskapsdepartementet og har som utgangspunkt en ambisjon om å se på forholdet mellom kompetansebehov og utdanningstilbud på dette feltet. Den gir også en oversikt over antallet søkere og kandidater til de ulike utdanningene, både innenlands og utenlands og inneholder en gjennomgang av relevante scenekunstutdanninger utenfor landets grenser.

Det følgende er noen av hovedpunktene i utredningen: 

Studenter og kandidater

  • Selv om søknadstallene til skuespillerutdanningene varierer noe fra år til år, er det gjennomgående svært høye søkertall: Til KhiOs utdanning er det mellom 50 og 60 søkere pr. studieplass, til HiNTs utdanning er det mellom 5 og 12 søkere pr. studieplass (avhengig om man regner opptak til første eller andre studieår), og til HiØs utdanning er det mellom 7 og 10 søkere pr. studieplass.

  • De siste fem årene har det blitt utdannet 110 skuespillere fra de tre høyskoleutdanningene: 45 fra KhiO, 39 fra HiNT og 26 fra HiØ. Dette gir en gjennomsnittlig årlig tilvekst på 22 høyskoleutdannede skuespillere.

  • En gjennomgang av skuespillerkandidater fra to av høyskolene viser at det store flertallet av disse har arbeidet med scenekunst og skuespill etter utdannelsen.

  • Antallet utenlandsstudenter årlig har gått noe ned og nå ser ut til å ha stabilisert seg et sted mellom 80 og 90 studenter.

  • Mellom årene 2000 og 2010 har Lånekassen samlet finansiert 1027 studieår i utlandet. Dette tilsvarer rundt 300 teaterfaglige kandidater i samme periode. Et stort flertall av disse kandidatene er etter alt å dømme utdannet som skuespillere.

  • Det bør vurderes om Lånekassens godkjenning av utdanninger stimulerer til en uheldig overproduksjon av scenekunstfaglige kandidater, og i særlig grad skuespillere.

Arbeidsmarkedet for skuespillere

  • Arbeidsmarkedet for skuespillere har utviklet seg både kvalitativt og kvantitativt over de siste 15-20 årene.

  • Ansettelsesmønsteret for skuespillere har endret seg i retning av færre faste ansettelser og flere frilansere og midlertidige engasjementer. Som et ledd i dette har også skuespilleres arbeidsvirksomhet spredt seg på flere områder.

  • Arbeidsmarkedet for skuespillere blitt betydelig utvidet i løpet av de siste 15-20 årene. Dette har blant annet bakgrunn i et økt mediemangfold, kvantitativt og kvalitativt. Med dette mangfoldet har vi fått flere kanaler, flere medier, flere uttrykksformer og på noen områder større salg. Det har også bakgrunn i økte kulturpolitiske tilskudd – til Norsk kulturråds avsetning for scenekunst, til finansiering av Den kulturelle skolesekken, til produksjon av norske spillefilmer m.m.

Utdanningsbehov og kompetansebehov

  • Det er bred enighet om at det ikke er behov for flere norske høyskoleutdanninger i skuespill på BA-nivå.

  • Det er bred enighet om at det er et øvre tak på hvor mange norske skuespillere som trengs utdannet årlig, og at vi er i nærheten av det taket. Mange mener at et antall på rundt 25 høyskolekandidater årlig er et passende antall nyutdannede skuespillere.

  • Overrekruttering av skuespillere i rene tall, dvs. flere utdannet enn det finnes relevant arbeid til, kan forsvares ut i fra tre argumenter: For det første fordi studenter med en ambisjon skal få anledning til å forfølge et utdanningsønske; for det andre fordi spesialisert kompetanse kan påvirke arbeidsmarkedet og dermed blir etterspurt over tid; for det tredje at et overskudd av skuespillere kan være kunstnerisk produktivt, blant annet fordi muligheten til å velge ut de beste skuespillerne øker.

  • Selv med disse eventuelle forutsetningene vil vi mene at det samlede antallet skuespillere som utdannes fra høgskoler, fagskoler og utenlandske utdanninger, er for høyt. Dette gjelder selv om arbeidsmarkedet for skuespillerne er utvidet og selv om skuespillere har funnet nye måter å skaffe seg relevant arbeid.

  • Det er enkelte tvetydige oppfatninger i scenekunstsektoren på to områder: betydningen av utdanning og problemet med eventuell overrekruttering. Vi finner den doble oppfatningen at overrekruttering er bra på et nivå, fordi det gir mange skuespillere å velge iblant, men samtidig vurderes det som et problem, samfunnsøkonomisk og etisk, at det utdannes så mange. Vi finner også den doble oppfatningen at utdanning både betyr mye og at utdanning betyr lite eller ingenting, sett i forhold til personlige evner og egenskaper.

Videre utvikling

  • Kunstutdanninger generelt er preget av en akademisk drift – delvis er de en del av det store reformarbeidet innenfor høyere utdanning som ble initiert gjennom Bologna-prosessen, og delvis arbeider utdanningene selv aktivt for en formalisering og akademisering av den kompetansen som de formidler.

  • Utviklingen av scenekunstutdanning i Norge må manøvrere bevisst mellom en markedstenkning (arbeidsmarkedets behov for og tilbud til utdannede skuespillere) og en kunstnerisk kompetansetenkning.

  • Det Multi Norske er et interessant og fornuftig midlertidig tiltak, nettopp som en midlertidig satsing over et begrenset antall år. Prosjektet bør følges tett opp og evalueres i etterkant for å kunne vurdere om det hadde den tiltenkte effekt, for eksempel hvorvidt kandidatene fra dette utdanningstiltaket får relevant skuespillerarbeid i etterkant av de planlagte åremålstilsettingene ved Det Norske Teatret.

  • Det bør legges en tydeligere strategi for utvikling av en levedyktig og relevant utdanning av dukkespillere

  • Det er grunn til å støtte opp om planene om en form for dramatikerutdanning ved en av de statlige kunstfaglige scenekunstutdanningene.

  • Det ser ut til å være kunstfaglig gode argumenter for en masterutdanning i skuespill.

  • Det ser ut til å være et behov for en styrking og eventuelt utvidelse av kapasiteten ved regiutdanningen ved KhiO.

  • Aktører fra flere deler av scenekunstsektoren – utdanningstilbydere, bransjerepresentanter og teaterledere – ønsker en utvikling av den norske scenografiutdannelsen. Det ser ut til å representere et behov.

 

For mer informasjon, ta kontakt med prosjektleder Ole Marius Hylland:hylland@tmforsk.no eller 92436887.