– En effekt av koronapandemien var at den synliggjorde noen mangler i kulturpolitikken som utfordrer den nordiske modellen, sier Berge. Det gjaldt kanskje særlig prinsippet om at den skal være velferdsorientert.
I artikkelen «A land of milk and honey. Public funding for culture in Norway», trekker Berge fram flere årsaker til at norsk kulturpolitikk bør beholde sin relasjon til den nordiske velferdsmodellen. En grunn er at mange kunstnere og kulturarbeidere arbeider som frilansere og selvstendig næringsdrivende – og at det er behov for mer kunnskap om konsekvensene av ustabile og lave inntekter for frilansere innenfor kulturlivet. Det er rett og slett behov for å se kultur- og sosialpolitikk i sammenheng med hverandre, hevder Berge.
Utgangspunktet for Berges artikkel var spørsmålet om hvordan norsk kulturfinansiering har utviklet seg siden årtusenskiftet? Han diskuterer spørsmål knyttet til den offentlige finansieringen av kunst og kultur i Norge sett opp imot den nordiske velferdsmodellen. Berge undersøker hovedtrekk og målsettinger i de offentlige tilskuddssystemene. Ikke minst identifiserer og forklarer han endringene som har skjedd i disse systemene siden årtusenskiftet.
Les hele artikkelen her.
