Demokratisering av kulturen har vært et kulturpolitisk hovedmål i etterkrigstida. Men systematiske erfaringer viser at det er vanskelig å lykkes.
Demokratisering av kulturen har vært et hovedmål for moderne kulturpolitikk i de fleste land. Men er det egentlig mulig å nå dette målet? Det er hovedproblemstillingen som drøftes i dette notatet. På 1960- og 70-tallet, i den moderne kulturpolitikkens barndom, ble det gjennomført en rekke optimistiske samfunnsvitenskapelige undersøkelser for å dokumentere sosial skjevhet i tilgangen til kulturtilbud. Deretter skulle den offentlige kulturpolitikken overvinne disse skjevhetene. Seinere undersøkelser har imidlertid vist at de sosiale skjevhetene langt på vei består. Er det i det hele tatt mulig å demokratisere kulturen? Og hvis de sosiale skjevhetene likevel består, hva har det å si for legitimiteten til den offentlige kulturpolitikken overhodet?
I dette notatet drøfter vi disse spørsmålene med bakgrunn i idéhistoriske teorier om høy og lav kultur, kulturpolitisk forskning om demokratisering av kulturen og sosiologisk forskning om kulturkonsum. Notatet inneholder også en empirisk oversikt over hvilke sosiale faktorer som påvirker kulturbruk, primært basert på en rekke undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå.
Notatet konkluderer med at de sosiale ulikhetene i kulturbruk i Norge fortsatt i høy grad består, og at de mange forsøkene på å bygge ned sosiale skillelinjer ved å tilby høykultur til folk flest har hatt liten effekt. Men hvis målet snarere har vært å øke det kvalitetsmessig ”gode” kulturforbruket i alle sosiale grupper, samtidig som forskjellene mellom de med høy og de lav sosial status består på et høyere nivå, har man antakelig lyktes relativt godt. Og hvis man med kulturdemokratisering mener oppvurdering av amatør- og fritidskultur, uten noen tilsvarende nedvurdering av tradisjonelle kulturaktiviteter, har man også lyktes ganske godt.
