Denne artikkelen er et bidrag til en diskusjon om hvordan undersøkelser av kultur- og mediebruk blant barn og unge kan være så treffsikre som mulig, i en tid da store deler av kulturbruket skjer via digitale medier. Digital kulturbruk gir utfordringer både for kulturstatistikken, kulturforskningen og kulturpolitikken: Kulturpolitiske verktøy og kulturstatistiske kategorier må utvikles for å gjenspeile faktisk digital kulturbruk og kulturproduksjon. Kulturstatistikk har verdi som empirisk materiale for kulturforskning, samtidig som det er både et verktøy og et kunnskapsgrunnlag for kulturpolitikken. For at kulturstatistikken skal kunne gi et detaljert og dekkende bilde av befolkningens kulturbruk, må statistikken også være i utvikling. Hvordan kan slike undersøkelser best mulig kartlegge de kulturuttrykk som ungdom forholder seg til, og hvilke særlige utfordringer er knyttet til det å kartlegge og dokumentere digital kulturbruk? På bakgrunn av erfaringer vi har gjort med å utvikle og gjennomføre en undersøkelse blant ungdomsskoleelever om deres kultur- og mediebruk, diskuterer vi hvordan slike undersøkelser kan bli mer presise verktøy for både forskning og politikk. Vi argumenterer for en type induktiv og flerdimensjonal kulturbruksundersøkelse der man utvikler spørsmål og kategorier med bakgrunn i bred kunnskap om den relevante målgruppens kulturkonsum, og om de kulturuttrykkene som er viktige for målgruppen. Vi viser at det er et visst misforhold mellom offentlig statistikk og faktisk bruk av medier og kultur, og diskuterer hvordan statistikken og de kategoriene den hviler på kan utvikles.
