Hovedmålet med denne rapporten er å beskrive ferdselen på Hardangervidda. Dette gjelder både de positive sidene ved ferdsel og den gode turen for fjellfolket, men også hvilken negativ påvirkning ferdsel kan ha på villreinen (Rangifer tarandus tarandus). Ferdsel i denne rapporten inkluderer kun ferdsel etter Friluftsloven, og inkluderer ikke motorisert ferdsel. Det finnes fra før mye kunnskap om metoder for å samle inn data og resultater fra andre villreinområder som gir et verdifullt grunnlag for Hardangervidda. Det er blant annet mer enn nok kunnskap til å kunne si at utbygging av infrastruktur i randsonene og inne i villreinområdene, og ferdsel på denne infrastrukturen, har medført betydelige endringer i villreinens arealbruk og trekk siste 50 år. For riktige villrein-ferdsel analyser på Hardangervidda er det nødvendig med detaljkunnskap om hvordan ferdselen varierer i tid og rom, og også hvordan brukerne av vidda responderer på eventuelle avbøtende tiltak.
Rapporten må leses inn i en tid der det er mange ulike endringsprosesser knytta til bruk og vern i fjellet, og at vi nå ser konturene av en forvaltning som i større grad er målstyrt og etterprøvbar enn det den tidligere regelstyrte forvaltningen var. På samme måte som verneområdene i større grad beveger seg fra en ”vernefase” til en ”driftsfase”, vil også villreinens områder ha større krav til mer fleksible forvaltningsløsninger. Følgelig kreves mer presis kunnskap om bruk, ferdsel og effekter av denne. Kunnskap om ferdsel og effekter av dette er spesielt viktig i dag, fordi det er politiske signaler om ønske om økt bruk og næring i og utenfor verneområdene, jfr. merkevare og besøksstrategier. Disse utviklingstrekkene vil kunne by på betydelige utfordringer på villrei-nens arealer. Forvaltningen vil for eksempel etterspørre mer spesifikk og situasjonsbetinget kunnskap som vil utfylle mye av den generelle forskningen som allerede finnes om respons, barrierer og arealunnvikelse.
Forstyrrelsesstudier har stort sett betrakta den menneskelige aktiviteten som en konstant stør-relse, og en har i liten grad hatt muligheter til å nyansere ferdselsintensiteten i tid og rom eller mellom ulike brukergrupper. Infrastruktur (veg, hyttefelt, turisthytter) er brukt inn i analysene som en indikator på menneskelig påvirkning. Men uten en beskrivelse av den dynamiske bruken av infrastrukturen, har det vist seg vanskelig å produsere presis kunnskap om tersklene for effekter av ferdsel på villrein. Denne type kunnskap er helt nødvendig for å kunne beskrive effektene ferdsel har på villrein mer presist. Ferdselens dynamiske egenskaper på areal og over tid er i rapporten beskrevet ved hjelp av en kombinasjon av ulike metoder. I rapporten presenteres også data på folks (lokale, hytteeiere, tilreisende) meninger og holdninger til ulike sider av forvalt-ningen av Hardangervidda. Vi oppsummerer de ulike datasettene som til sammen gir en helhetlig beskrivelse av ferdselen på Hardangervidda. Dette inkludere data fra tellerne, spørreundersø-kelser, STRAVA, statistikk, både sommer og vinter. Dataene presenteres i all hovedsak deskrip-tivt.
Vi konkluderer med en tredelt geografisk sonering av Hardangervidda basert på segmenterings-analyse som bygger på atferdsteori, arealbruk og respons på forvaltningstiltak; 1) Dagstur, 2) Langtur på merka sti, og 3) Langtur utenfor merka sti. De som er på langtur er delt inn i to grup-per, ut ifra grunnleggende forskjeller i arealbruk. I dagstursonen er det stor tetthet av infrastruktur for friluftsliv og turisme, turfolket her følger hovedsakelig eksisterende infrastruktur, og som det er forholdsvis enkelt for forvaltningen å styre ferdselen med et sett av virkemidler. Villreinen viser en arealunnvikelse i dagstursonen, og det er viktig at dagstursonen ikke utvides i fremtiden. Langtur på merka sti mellom turisthyttene er spesielt utpreget på Hardangervidda, og slike line-ære strukturer kan gi barriereresponser på villreinen ved for mye folk. Det er stor aksept blant både tilreisende og lokale for å legge om merka stier der det er stor konflikt mot villreinen, også nedlegging av stier har stor aksept i lokalsamfunnene. Den siste sonen, langtur utenfor merka sti, dekker store arealer på Hardangervidda og fungerer både som refugier for villreinen og area-ler for spredt bruk blant de lokale og blant et segment av de tilreisende som søker seg utenfor sti. I denne sonen er det ikke ønskelig med mer tilrettelegging, samtidig som det er et mål å redusere motorferdsel og innvilga dispensasjonssøknader til et minimum. Om vinteren bruker vi de samme sonene, men da er det oppkjørt skispor og stikka løype som danner nettverket.
