Dette paperet dreier seg om hvordan kulturpolitikk kan analyseres som ideologi. Jeg er særlig interessert i hvorvidt etablerte måter å beskrive og analysere ideologi på er anvendbare på en moderne kulturpolitisk praksis. Det ligger åpenbart en utvikling i både intensjon og praksis for kulturpolitikken, men samtidig ønsker jeg å åpne for et spørsmål om kulturpolitikken samtidig er preget av en viss ideologisk kontinuitet. Jeg ønsker å prøve ut en modell for ideologisk analyse som ble utviklet i min doktoravhandling (Hylland 2002, 2010). Denne modellen beskriver hvordan ideologisk flertydighet kan prege forholdet mellom en avsender og en mottager. Avhandlingen dreide seg om folkeopplysning på midten av 1800-tallet, og hovedformålet var å analysere forholdet mellom et folk og en elite, slik dette ble forholdet ble konstituert gjennom folkeopplysning som tekst.
Det er en rekke fellestrekk som gjør en komparasjon mellom
folkeopplysning og kulturpolitikk relevant som utgangspunkt for ideologisk
analyse. For det første dreier det seg i begge tilfeller om en liten gruppes
tilrettelegging av kultur/kunnskap for de mange – på den ene siden av en elites
iherdige forsøk på å opplyse et folk; på den andre siden en stats innsats for å
spre kultur til en befolkning. For det andre ligger det ideologiske momentet i
dette; nettopp i forholdet mellom den som opplyser og den som skal bli opplyst;
mellom den som legger til rette og den som skal ta i mot. For det tredje har
også sentrale deler av kulturpolitikken har svært eksplisitte folkeopplysende
ambisjoner.
