Artikkelen belyser det norske Utenriksdepartementets utenrikskulturelle ansvar og ambisjoner. Særlig analyserer den hvordan dette har endret seg i tidsrommet fra 1990-tallet og fram til i dag, under vekslende og endrede utenrikspolitiske forhold. Empirisk tar den utgangspunkt i en omfattende restrukturering av UDs arbeid med kultur i tidsrommet 2000-2004, der de mest sentrale arbeidsoppgavene ble delegert til en rekke eksterne organisasjoner på kulturfeltet. Analysen omfatter både hva denne delegeringen innebar og hvilke konsekvenser den fikk, og har, den dag i dag. Særlig to effekter trekkes fram. For det første at selv om mange av de konkrete oppgavene som ligger til det utenrikskulturelle ansvaret er desentralisert, har UD fremdeles et tydelig initiativ på politikkfeltet, særlig gjennom å opprettholde en rekke instrumentelle målsetninger. For det andre at delegeringen også har fått en rekke konsekvenser for hva som ses som relevant norsk utenrikskulturelt innhold, med et skjerpet krav til profesjonalitet og en endret mangfoldstenking. Selv om utenrikskulturell virksomhet og internasjonal kulturpolitikk etter hvert har blitt mer utforsket, mangler relevante og oppdaterte analyser i den kulturpolitiske forskingen. Artikkelen forsøker å bidra med dette.
