Vi analyserer hvorfor funksjonshindrede, til tross for gjentatte erfaringer med manglende innfrielse av rettigheter, fortsatt har optimistiske forventninger til velferdsstaten (velferdsutopi). Studien bygger på intervjuer og observasjoner av eldre funksjonshindrede som for 50–75 år siden var elever på Linde internatskole for vanføre barn. Deres livsløp representerer tre faser i velferdsstatens utvikling: paternalisme og individuelt ansvar for assimilering etter krigen, kollektiv mobilisering fra 1960-tallet, og individualisert rettighetskamp fra 1990-tallet. Resultatene viser at optimismen har historisk grunnlag i tidligere politiske gjennomslag, men at dagens vilkårlighet og svekket tilgang til tjenester skaper avmakt. Vi viser hvordan håp og tillit til staten kan vedvare som kulturelle forestillinger, selv om rettighetene ikke innfris. Artikkelen konkluderer med at optimisme og velferdsutopi hemmer kollektiv mobilisering blant funksjonshindrede, og at konsekvensen kan bli en form for «cruel optimism» som undergraver innfrielse av rettigheter.
