Ny rapport fra Telemarksforsking viser at toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester er en viktig ordning, – både for målgruppen og for øvrige brukere av pleie- og omsorgstjenester. Bekymringene om at ordningen oppfordrer til unødvendig høy ressursbruk, er i all hovedsak ubegrunnet.
Telemarksforsking har levert rapport om toppfinansieringsordningens insentivvirkninger. Hovedspørsmålet i prosjektet har vært om ordningen påvirker omfanget, innretningen og organiseringen av pleie- og omsorgstjenestene. Når en kommune bruker mer enn 1 270 000 kroner (i 2019) på en enkeltbruker, får den refundert 80 % av utgifter utover dette. Utgiftene til ordningen har økt ganske mye over tid, og det har skapt en bekymring om at kommunene har for liten interesse av å spare på tjenestene overfor disse brukerne, at ved kutt er det først og fremst statens penger man sparer.
Vi finner at utgiftene til ressurskrevende brukere er høye først og fremst fordi de tjenestebehovet er høyt. Det meste av ressursinnsatsen er helt nødvendig for å dekke brukernes behov. Deler av brukergruppen har også sterke lovfestede rettigheter, som også binder kommunenes ressursbruk. Det er derimot ikke mange tegn til at det sløses. Kommunenes egenandel på 20 % kan gjøre stor nytte i andre budsjettposter. Kostnadsveksten kan forklares med faktorer som samhandlingsreformen, rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse, mer fokus på utfordringene innen rus og psykisk helse og større forventninger fra pårørende til kommunal bistand.
Toppfinansieringsordningens formål er å sørge for at kommuner som har mange ressurskrevende brukere har økonomi til å ta seg av disse. Det skal ikke mange personer med store behov til, før det merkes i kommunebudsjettet. Ettersom det er lite kommunen kan gjøre for å redusere utgiftene til de ressurskrevende brukerne, ville en svekket ordning først og fremst gå utover andre brukere med svakere rettigheter. Ordningen er derfor vel så viktig for andre brukere av pleie- og omsorgstjenester.
I den daglige tildelingen av tjenester er det lite som tyder på at tilbudet er sterkt påvirket av den statlige medfinansieringen, men på lengere sikt mener vi også at ordningen er viktig for de ressurskrevende brukerne. Det ville vært umulig å opprettholde både forventninger og lovkrav til kommunene om å levere så omfattende tjenester over tid hvis det ikke var en særskilt finansieringsordning.
Selv om vi i dette prosjektet ikke har sett så mye til de insentivvirkningene man kanskje forventet at lå i ordningen, mener vi at konklusjonene er svært viktige. Forhåpentligvis har vi bidratt til å rydde unna noen grunnløse bekymringer ved ordningen slik at viktigheten av den blir tydeligere. Vi påpeker også noen sider av ordningen som forhåpentligvis kan forbedres.
