Hvordan er arbeidslivet til utøvende
kunstnere? – Deres arbeidsdag, de fysiske og psykiske arbeidsbelastninger,
deres forhold til kunstnerrollen og deres veier til en kunstnerkarriere. Hvordan organiseres de utøvende institusjonene, og hvordan opplever de ansatte denne organiseringen? – Makt og
hierarkier
i organisasjonen og forholdet til de ytre rammebetingelser så som
offentlige
myndigheter, presse og publikum. Dette er forhold denne studien belyser.
Tunge byråkratiske strukturer begrenser i liten grad den
kunstneriske virksomheten ved utøvende kunstinstitusjoner, ifølge en
undersøkelse av et symfoniorkester og et teater. I symfoniorkesteret nyter de
ansatte godt av relativt stor grad av frihet og medbestemmelse i en demokratisk
organisasjon. I teateret synes det som om skuespillerne heller er fanget i
grepet til den karismatiske teatersjefen enn i byråkratiets jernbur.
Dette er et av funnene i denne rapporten som tar utgangspunkt i en kvalitativ,
sammenlignende studie av arbeidsvilkårene ved et institusjonsteater og et
symfoniorkester. Studien ble gjennomført sommeren 2008 og bygger på
dybdeintervjuer med kunstnerisk og administrativt ansatte ved de to
institusjonene.
Arbeidsdagen framstår svært ulikt ved de to institusjonene. Rutinene og rytmene
er forskjellige. Mens de tilsatte i orkesteret langt på vei har en rutinepreget
arbeidsdag som en offentlig funksjonær, beskriver skuespillerne en arbeidsdag
der arbeid og fritid går i ett. En oppdelt arbeidsdag med prøvetid på
formiddagen og forestillinger om kvelden bidrar til dette. Utviskingen av
skillet mellom arbeid og fritid forsterkes dessuten av at skuespillerne gjerne
tilbringer mye tid med kollegaene sine på fritiden. ”Det er som en stor
familie”, sier flere.
Rapporten avdekker også interessante forskjeller når det gjelder holdning til
sykefravær. Mens musikere i orkesteret ofte kan være sykemeldte på grunn av belastningsskader,
er det mindre akseptert å sykemelde seg ved teateret. Skuespillere beskriver
hvordan de har jobbet med førti i feber, og hvordan kollegaer har spilt videre
selv om de har fått et illebefinnende på scenen. Dette anses som tegn på at
skuespillerne virkelig er dedikerte til det de driver med.
Maktforhold, medbestemmelse og forholdet til ledelsen er svært ulike mellom de
to institusjonene. Selv om teateret og orkesteret de har mange likhetstrekk når
det gjelder formell organisasjonsstruktur, er praksisene svært ulike. I
orkesteret har man råd og utvalg som sørger for at alle har relativt stor grad
av medbestemmelse; ved teateret har tilsvarende organer langt mindre
innflytelse. Kunstnerisk råd ved teateret beskrives som et ”supperåd”, og
teatersjefen som en eneveldig monark. Slik framstår teatersjefen som en
karismatisk leder ikke ulikt det man finner i enkelte religiøse miljøer. Han
synes absolutt ikke å være redusert til en ”kunstnerisk klovn”, slik
teaterviteren Jon Nygaard nylig hevdet.
Rapporten gir også liten støtte til den tradisjonelle bekymringen om at
institusjonene har mistet sin autonomi. Enkelte tilsatte etterlyser faktisk mer statlig styring, og krav fra
publikum og sponsorer vektlegges i liten grad. Den sterkeste påvirkningen
kommer fra feltet selv, gjennom kunstkritikk, debattinnlegg og media.
Rapporten er skrevet av Bård Kleppe, Per Mangset og Sigrid Røyseng og er
finansiert av Norges Forskingsråd.
