Norge har ratifisert Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter og utviklet en ny positiv kulturpolitikk for å nå konvensjonens mål om vern og beskyttelse av disse bestemte minoritetenes kultur og bøte på tidligere fornorskningspolitikk. Med utgangspunkt i empiri innhentet gjennom tidligere studier, beskriver artikkelen den nye positive kulturpolitikken og gir eksempler på hvordan politikken er framforhandlet i skjæringspunktet mellom internasjonale rettigheter, majoritetssamfunnets strukturer, og minoritetenes og enkeltindividenes kulturelle identitet. Til tross sine gode intensjoner har denne nye kulturpolitikken ført til en rekke konflikter mellom myndighetene og minoritetene og innad i minoritetsgruppene. Kjernen i konfliktene dreier seg rundt at kulturpolitikk rettet mot eksplisitte minoritetsgrupper krever identifikasjon. Vi mener konfliktene som har oppstått henger sammen med dette, og at myndighetene har hatt det vi kaller et svakt program for identifikasjon i arbeidet sitt.
