Denne avhandlingen undersøker hvordan samskaping, som en strategi for omstilling av kommunesektoren, praktiseres i møte med etablerte institusjonelle rammer i norske kommuner. Til tross for samskapingskonseptets popularitet i kommunesektoren, er kunnskapen om hvordan samskaping fungerer i komplekse institusjoner som norske kommuner begrenset.
Samskapingslitteraturen preges av normative fremstillinger som i liten grad problematiserer spenningene mellom normative idealer og etablerte regler, normer og praksiser. Avhandlingen retter derfor et kritisk blikk mot disse spenningene, og undersøker hvordan spenninger håndteres når samskaping som en ny institusjonell logikk møter de etablerte institusjonelle logikkene i sektoren.
Avhandlingen bygger på institusjonell teori og casestudier i fire kommuner. Ved å analysere samskaping over tid i flere kommuner og på tvers av politiske, administrative og faglige aktører, bidrar avhandlingen med en helhetlig analyse som dokumenterer avstanden mellom den normative samskapingslitteraturen og kontekstens institusjonelle rammer. Slik tydeliggjør avhandlingen et gap som hittil i liten grad har vært empirisk systematisert. Studien viser at når samskapingens normative idealer møter praksis, oppstår betydelige spenninger med sentrale institusjonelle verdier som ansvarlighet, politisk styring og administrativ kontroll. Dette skaper usikkerhet om hva som skal styre samskapingsprosessene, særlig når samskaping oppfattes både som et demokratisk ideal og som et effektiviseringsverktøy.
Avhandlingen viser hvordan samskapingens institusjonelle logikk bryter med etablerte forestillinger om rollefordeling, styring og ansvar i et kommunalt system, preget av samspillet mellom demokratiske, markedsorienterte og byråkratiske logikker. Funnene synliggjør mekanismene som begrenser samskapingens transformative potensial, og hvordan kommunale aktører tilpasser og avgrenser samskaping innenfor de etablerte rammene. Samtidig gir avhandlingen innsikt i hvordan samskaping kan forstås som en hybrid praksis, som både utfordrer og tilpasses eksisterende institusjonelle logikker. Avhandlingen bidrar ved å koble empiriske innsikter til en bredere litteraturkritikk som kan styrke feltets analytiske realisme.
Videre viser avhandlingen hvordan samskapingslitteraturen undervurderer at kommuner er politisk styrte institusjoner, der samskapingsprosesser uten klart definerte ansvarslinjer kan svekke politisk kontroll og demokratisk legitimitet. Når slike prosesser utvikles utenfor formelle beslutningsarenaer, forskyves viktige politiske avveininger til mer uformelle og lukkede rom, noe som kan få langsiktige konsekvenser for tilliten til politiske institusjoner.
