I denne artikkelen ser jeg nærmere på hvordan vikingtiden formidles
på norske museer. I Norge har vikingtiden tradisjonelt blitt forvaltet
og formidlet av universitetsmuseene, men de siste 20 årene har disse
fått selskap av regionale formidlingssentre. Disse kommuniserer
vikingtiden ved hjelp av andre midler enn universitetsmuseene. Der
universitetsmuseene først og fremst formidler vikingtiden ved hjelp
av historiske gjenstander, bruker de nye formidlingssentrene primært
rekonstruksjoner og deltakelse i ulike aktiviteter. I denne artikkelen
gjør jeg rede for hvilke metoder de nye formidlingssentrene bruker
for å formidle vikingtiden og diskuterer dette todelte museumslandskapet
i relasjon til kulturarvspolitikken. Hovedkonklusjonen er at disse
to museumstypene svarer på ulike politikker, og at de komplementerer hverandre.