Begrepet «samskaping» brer om seg i det offentlige Norge.
I en undersøkelse blant kommunedirektører i 2021 svarte 74 prosent at begrepet var eller hadde vært på agendaen i deres kommune.
Å samskape betyr helt enkelt å samarbeide om å skape på tvers av skillelinjer – for eksempel mellom kommuner og frivillige eller privat næringsliv – og det relativt lille, uunseelige ordet bærer svært store forventinger på sine skuldre:
Idealet om samskaping løftes ofte fram som et skritt mot mer demokrati og fellesskap – og bedre og mer effektive velferdstjenester. Men begrepet – slik det har utviklet seg – har også utfordringer som må tas på alvor.
– Et alibi for nedbygging av offentlig sektor
I en ny artikkel i Tidsskrift for samfunnsforsking tar Lo, Vike og Aastvedt til orde for behovet for en nødvendig gjennomgang av og debatt rundt fortellingen som har blitt skapt om samskaping i faglitteraturen og den offentlige samtalen.
– Når samskaping fremstilles som en nødvendig konsekvens av velferdsstatens utilstrekkelighet, blir det lett et alibi for nedbygging av offentlig sektor, snarere enn et reelt bidrag til mer inkludering og demokrati. I praksis kan det skjule en fortelling om at grensene for velferdsstaten kapasitet er nådd – og at ansvaret dyttes over på innbyggere og frivillighet, forklarer Aastvedt.
Manglende forståelse for nordisk kontekst
Denne fortellingen om samskaping er basert på «misjonering», svake teoretiske antakelser og manglende forståelse for den nordiske velferdskommunen, der samarbeid mellom det kommunen og frivillige har dype historiske røtter.
– Fortellingen om kommunens utvikling mot den samskapende kommune 3.0 fremstår kanskje spesielt underlig i en norsk kontekst hvor frivillige organisasjoner historisk har spilt en langt større rolle i både utvikling og drift av velferdstjenester enn det de gjør i dag, sier Aastvedt.
– Det gir grunn til å stille spørsmål ved om samskapingslitteraturens bilde av avkoblede politikere og behovet for nye demokratiske innovasjoner egentlig treffer virkeligheten i en norsk lokalpolitisk kontekst.
– På tide å nyansere omtalen
I dag ligger det så mange normative narrativer og forskjellige samarbeidsformer i begrepet at det ikke lenger gir mening å omtale det som en begrenset metode eller praksis, skriver forskerne i artikkelen.
I stedet argumenterer de for at det nå gir mer mening og omtale det som en reformbevegelse eller et politisk prosjekt.
– Det er på tide å nyansere omtalen av samskaping. Når litteraturen fremstiller samskaping som en nærmest uproblematisk løsning, mister vi av syne de grunnleggende spørsmålene om forholdet mellom frivillig innsats, demokrati og velferdsstatens framtid – spørsmål som i realiteten handler om viktige politiske veivalg, sier Aastvedt.
– I stedet for å bruke samskapingsbegrepet ukritisk, bør vi undersøke hvordan det faktisk påvirker forholdet mellom frivillighet, demokrati og velferdstjenester – og se det i lys av de historiske og institusjonelle tradisjonene vi har i Norge, avslutter Aastvedt.
- Les mer om samskaping i norske kommuner i rapporten Eksperimentering med samskaping i kommunal sektor
