De tre skandinaviske landene Norge, Sverige og Danmark er omgitt av en 35.000 kilometer lang kystlinje. Her er måkeskrik og sjølukt, krokete furu og rullende svaberg.
Men her er også også hytteeiere og fastboende, friluftsentusiaster av alle slag og «en mosaikk» av aktører og myndigheter på forskjellige nivåer.
I takt med økt interesse for friluftsliv, øker også bruken av friluftsområder langs kysten, og særlig kyststier. I kjølvannet av dette oppstår det også spørsmål rundt hvordan vi kan sørge for rettferdig tilgang til alle, på en måte som ikke går på naturens bekostning.
Denne problemstillingen undersøker Ola K. Berge ved Telemarksforsking sammen med Thomas Beery ved Kristianstad University og Sandra Gentin ved Universitetet i København i forskningsartikkelen «Governing access to outdoor recreation: Nordic coastal trails under pressure», publisert i Journal of Environmental Planning and Management.
Forskerne har sett nærmere på styringen av de tre kyststiene Nordkyststien i Skjelland i Danmark, Kulla i Skåne i Sverige og Moutmarka i Færder i Norge.
Artikkelen er en del av prosjektet CoastRec, finansiert av Norges Forskningsråd. Moutmarka ligger i Færder Nasjonalpark og går forbi både havutsikt og kystskog. Her har det i lengre tid vært spenninger mellom private hytteieres krav om privatliv, og resten av befolkningens lovfestede tilgang til strandsonen, hjemlet i prinsippet om allemannsrett.
Like utfordringer, ulike løsninger
Spenninger rundt tilgangen til friluftsområdene deler Moutmarka med de undersøkte danske og svenske stiene: I Danmark skaper blant annet erosjon av kystlinjen utfordringer med tilgang til friluftsområdet.
Svenske Kulla har på sin side har det desidert største volumet av besøkende – nærmere 500.000 besøkende i året.
Men kyststien ved Kulla er samtidig det mest vellykkede eksempelet på kyststi-styring i studien, og forskerne peker på at den svenske styringen av tilgang har læringspunkter også for de norske og danske kyststiene – selv om også Kulla har utfordringer med slitasje:
Blant annet har aktørene i Kulla redusert antallet uformelle stier i området, og dermed konsentrert slitasjen på naturen. Dette ble kombinert med en særlig tett, og ifølge informantene vellykket, involvering av både regionale og lokale interessenter i utviklingen av disse stiene.
«For eksempel inkluderte ofte utviklingen av stier turer med små grupper av interessenter og grunneiere for å evaluere rutene gjennom konsensus,» heter det i studien.
Friluftsparadokset
Å styre brorparten av de besøkende inn på fastsatte stier, for å beskytte området rundt er et mulig svar på det såkalte friluftsparadokset, som danner den teoretiske rammen for forskningsartikkelen.
Friluftsparadokset henviser til at jo mer vi bruker naturen, jo mer sliter vi på den. Dermed risikerer vi at jo mer vi legger til rette for og oppfordrer til bruk av naturen, jo mer slitasje blir det på kvalitetene som gjør friluftsliv så verdifullt i første omgang.
Å håndtere friluftsparadokset krever fleksibel og tilpasningsdyktig styring, konkluderer forskerne – og peker på tre forhold som går igjen i alle tre casene som særlig avgjørende:
Rettferdig tilgang til kystområdene, koordinering mellom forskjellige styringsnivåer og engasjementet til frivillige og andre aktører fra sivilsamfunnet.
Frivillige er nøkkelen til gode samarbeid
Særlig i den norske casen, Moutmarka, er det tydelig hvilken verdi frivillig innsats kan ha for å samkjøre behovene til de forskjellige partene. Moutmarka er spesiell ettersom den også er en del av en nasjonalpark og dermed har både lokale og nasjonale myndigheter inne som beslutningstakere – i tillegg til nevnte konflikt mellom hytteeiere og friluftsfolk om tilgang.
Her finner forskerne at innsats fra frivillige kan være med på å åpne dører for dialog mellom de tre partene, og bidra til at den fragmenterte styringen samkjøres bedre.
En kommunal ansatt uttaler i studien at ettersom de frivillige har en annen sosial rolle enn kommuneansatte, som naboer og liknende, kan de fungere som døråpnere mellom de forskjellige partene.
«Vi mistenker at de trolig har en slik effekt, men vi vet ikke hvor stor den er,» uttaler intervjuobjeket i studien.
Tre hovedutfall
Ifølge forskerne kan vi trekke tre hovedslutninger av forskningen:
For det første har undersøkelsen av de tre kyststiene gitt ny innsikt i friluftsparadokset. Særlig ved kyststien i Sverige, der det høye antallet besøkende i seg selv legger stort press på naturen, men der en rekke lokale tiltak bidratt til å håndtere dette presset.
For det andre finner forskerne at effektiv styring av kyststier krever at myndighetene navigerer konkurrerende interesser, og legger til rette for samarbeid mellom offentlig og privat sektor, samtidig som styringen må holde seg omstillingsdyktig – ettersom stibasert friluftsliv er i stadig endring.
For det tredje viser studien til verdien av mosaikkstyring i tilfeller som dette. Mosaikkstyring er et rammeverk for å gjenspeile kompleksiteten i lappeteppet av hensyn, utfordringer og aktører i friluftsområder og grøntarealer. Studien understreker hvordan forskjellige aktører bidrar med forskjellige ressurser og former forskjellige utfall.
Forskerne peker spesielt på hvordan frivillige kan bidra til å megle i konflikter og bygge samarbeid, og at rollen til frivillige så langt er underkjent, men har stort potensiale innen kyststi-styring.
- Les mer om vår forskning på Sosial og økologisk bærekraft
