Dette kommer frem i den nylig publiserte artikkelen «Healthy ageing in long-term care? Lessons learned from the COVID-19-pandemic» i tidsskriftet Primary Health Care Research & Development. Telemarksforskings seniorforsker Heidi Haukelien er blant forfatterne, og har skrevet artikkelen sammen med en rekke kollegaer fra ulike forskingsmiljøer i Norge, Nederland og Sverige.
Haukelien er medlem av det europeiske nettverket for primærhelsetjenesteforsking (PRIMORE), og artikkelen er et EFPC positionpaper (European Forum for Primay Care).
Slagsidene til «active ageing»
I Verdens helseorganisasjon har man de senere årene hatt fokus på såkalt «active ageing» – et positivt syn på aldring der målet er å optimalisere mulighetene for god helse og livskvalitet for eldre. Organisasjonen bruker blant annet indikatorsettet Active Ageing Index (AAI) – som et redskap med formål om å øke potensialet for eldre til å bidra i samfunnet.
-I artikkelen vår stiller vi spørsmål ved om dette fokuset har ført til nedprioritering av eldre skrøpelige, spesielt de som er på institusjon, forteller Haukelien.
Forfatterne ser på hvordan eldre mennesker på institusjon ble rammet av covid-19 pandemien, og vurderer dette blant annet i lys av de senere årenes politikkutforming– der man har sett en opp-prioritering av hjemmetjenester og forebyggende tiltak for hjemmeboende og aktive eldre, parallelt med en nedprioritering av skrøpelige eldre på institusjon – de som ikke kan rehabiliteres.
Lessons learned
I artikkelen undersøker forfatterne hvilke faktorer som hadde sammenheng med infeksjonsspredning under pandemien. Særlig tre faktorer trekkes frem:
For det første, bruken av deltidsansatte førte til flere infeksjoner – da de deltidsansatte jobbet i flere sykehjem, på restauranter og så videre. Deltid kan i sin tur settes i sammenheng med hvordan institusjonene drives. – Mange deltidsstillinger er uttrykk for en organisering hvor marginene er små, hevder Haukelien. Også utdanningsnivået til de ansatte spilte en rolle i infeksjonsspredningen – der høyere utdanningsnivå blant de ansatte var relatert til færre infeksjoner.
For det andre, offentlige og ideelle institusjoner hadde færre infeksjoner enn kommersielle institusjoner, der de kommersielle institusjonene hadde lavere bemanning.
For det tredje, store og gamle bygninger fikk mer infeksjonsspredning enn nyere, mindre bygninger der det var mulig med avgrensinger.
De tre faktorene peker i retning av det overordnede funnet i artikkelen – at arbeidsforholdene til de ansatte speilet omsorgen til de eldre. Gode arbeidsforhold ble speilet i god omsorg og mindre infeksjonsspredning blant de eldre.
-Mange eldre opplevde ensomhet og depresjon under pandemien. Avveiningen mellom infeksjonshindring og sosialt godt liv med aktiviteter er lettere å få til når ansatte har kunnskap, er tilstrekkelig bemannet og de fysiske omgivelsene gjør det mulig, forteller Haukelien.
Anbefalinger
-Pandemien forsterket og synliggjorde sårbarheter og mangler i eldreomsorgen. De eldste, sårbare på sykehjem er på langt nær godt nok ivaretatt, de er nedprioritert, fortsetter Haukelien, og hun peker mot noen grep som bør tas.
For det første, sykehjemsarkitekturen må ivareta både følelsen av hjemlighet, muligheter for sosiale aktiviteter og infeksjonskontroll.
For det andre, bemanningen må økes, og deltidsansstillinger må reduseres. Artikkelen peker mot at politikkutformingen må bygges på premisset om at arbeidsforholdene til de ansatte er den viktigste faktoren for god omsorg.
Haukelien peker også mot et tredje punkt.
-Det må investeres i utdanning. Fagkompetanse er selve forutsetningen for å kunne forebygge og håndtere utbrudd av smitte, sier Haukelien.
-Argumentet vårt er at i en pandemisk situasjon er det helt nødvendig med ansatte som har kompetanse til å hindre spredning av infeksjon og at de fysiske omgivelsene gjør dette mulig, avslutter Haukelien.
Hele artikkelen kan leses her.
