Da miljø ble satt på den politiske dagsorden i Europa på 1970-tallet, var Norge tidlig ute med å etablere et eget Miljøverndepartement. Dette skjedde i 1972. I norsk sammenhengen handlet miljø først om klima, naturvern og friluftsliv. I 1973 ble imidlertid også norsk kulturminnevern lagt innunder det nyopprettede Miljøverndepartementet. Denne artikkelen tar utgangspunkt i etableringen av det som kan omtales som en statlig miljøbevissthet i Norge, og undersøker arbeidet for å gjøre kulturminnevern til miljøsak og miljøpolitikk. Artikkelen belyser hva som skjedde med kultur-natur-relasjonen i forbindelse med dette skiftet. Det gjøres ved å rette oppmerksomheten mot de virkninger dreiningen mot miljø fikk innenfor norsk kulturminnebyråkrati og ved å undersøke hva det gjorde med ansvarsforhold og kunnskapsproduksjonen som knyttet seg til kulturminnene. I dette skiftet ble kulturminnevernet gradvis en del av en arealpolitisk og en ressurspolitisk tenkning. Artikkelen retter oppmerksomheten mot disse bevegelsene og argumenterer for at de nyetablerte kunnskapspraksisene og -teknologiene både bidro til å bevege saksområdet kulturminnevern i retningen av natur og naturforvaltningen, og til en viss grad betrakte kulturminnene som natur. Avslutningsvis diskuterer artikkelen hva en slik posisjon betyr og gjør med tenkningen om kulturminner.
