Artikkelen er en diskusjon rundt begrepet autorskap i norsk og svensk folkemusikk, i et historisk så vel som et nåtidsperspektiv. Den historiske myten om den skapende spelemannen står sentralt i diskusjonen, liksom det kontemporære, profesjonaliserte folkemusikkfeltets refleksive tilnærming til populærkulturen og dennes begrep om stil, produksjon og autorskap. Det sistnevnte kommer til uttrykk som en forskytning i folkemusikerrollen fra utøvende til skapende kunstner. Følgelig aktualiseres problemstillinger som berører konkurrerende begrep om stil og tradisjon, samt hvordan symbolsk kapital i form av statusmarkører omforhandles i tråd med endrede spilleregler på feltet. Spørsmål som berøres omfatter også hvordan roller som tradisjonsbærere respektive tradisjonsskapere forhandles, og hvordan forholdet mellom stil og verk håndteres i diskurser om tradisjonsmusikk og opphavsrett. Et hovedargument er at rammene for skapende handlinger, inkludert hvem som har rett til å bidra og innenfor hvilke grenser, blir bestemt gjennom en konstituerende samhandling mellom utøvere og publikum og at den individuelle autoren derfor har begrenset makt over både sin «tekst» og sin rolle som autor. Artikkelen innledes derfor ikke overraskende med en refleksjon rundt Roland Barthes berømte proklamering av autorens død. Forøvrig er artikkelen noe «utradisjonell» i formen, da den tar form av en dialog mellom de to medforfatterne. Målsetningen med dette grepet er å etterligne og utnytte den spesielle dynamikken som oppstår i en mer spontan dialogform.
Etter avtale med utgiver Musikk og tradisjon, kan artikkelen lastes ned her.
