Egalitet og hierarki i det norske helsevesen

Det norske helsevesenet generelt og sykepleietradisjonen bærer preg av noen interessante og motstridende tendenser med tanke på egalitet og hierarki.

• Lange tradisjoner og inspirasjon fra hierarkiske institusjoner som kloster.

• De første norske sykepleierne utdannet seg til diakonisser ved blant annet Kaiser Welt kloster i Tyskland.

• Også Florence Nightingale fikk deler av sin utdannelse der. Mye inspirasjon fra henne og det hierarkisk organiserte britiske sykehusvesenet.

·         Bergljot Larsson, som tok initiativ til dannelse av Norsk Sykepleierskeforbund (1912) var opptatt av å markere avstand til de sykepleierskene som ikke hadde godkjent utdannelse. Ønsket innpass i den private hjemmesykepleien for å oppgradere sykepleierskenes sosiale anseelse.

I dagens kommunale omsorgstjenester kommuniseres og understrekes likhet mellom hjelpepleiere, sykepleiere og andre ansatte. Ulikhet i form av kunnskap og utdannelse underkommuniseres på en måte som får konsekvenser for faglig kvalitet. Arbeidsdeling foregår ikke etter kompetanse. En dugnadsånd har utviklet seg som et svar på nødvendigheten av å håndtere et felles ansvar og en arbeidsmengde som er alt for stor. En fleksibel tilpasning rår så til de grader at kompetanse som er der ikke tas i bruk. Å ha mer utdannelse og kompetanse enn andre – og fortelle de andre om det – og insistere på å handle ut fra slike hensyn er dypt problematisk.

Samtidig finner vi nå mer hierarki i helse- og omsorgstjenestene enn noen gang tidligere.  Norsk kultur er mer enn noen annen preget av stor innflytelse fra frivillige organisasjoner. Likhet, elitekontroll, kontroll over ledere, innflytelse nedenfra (lokaldemokrati) er sentrale elementer. Ikke minst har profesjonene i den norske velferdsstaten hatt innflytelse over arbeidsforhold og faglig kvalitet. Tillit til hverandre, systemet, ledelsen og framskrittet er en bieffekt av dette. New Public Management representerer nye trender som skaper mer styring, mer kontroll, mer ledelse og større avstand mellom grasrotnivå og ledelse. Det representerer en trussel mot opplevelsen av likhet, autonomi, innflytelse og ikke minst frivillighetsånd (som de norske helse- og omsorgstjenestene er avhengige av).