Sosial ulikhet har økt i Norge, parallelt med et økende fokus på individets ansvar. Dette har ført til en endring i samfunnet, der frivillige initiativer tar økende ansvar for grunnleggende behov, som matutdeling. I kapittelet utforsker vi hvordan implikasjoner av endringer i ansvarsfordelingen mellom velferdsstaten og frivilligheten kommer til syne, og hvilken betydning det kan ha for «det sosiale» fellesskapsansvaret og for utøvelsen av sosialt arbeid. Med empiri fra mediesøk og politiske dokumenter viser vi hvordan det kan sås tvil om problemet med matmangel egentlig er samfunnets problem, eller om det implisitt antydes at det er individet som ikke godt nok ivaretar sine livsvilkår. Følgen av tvilen er at den erfarte sosiale nøden ikke anerkjennes som et sosialt problem – et problem som fellesskapet skal løse. Problemet individualiseres og overlates til den enkelte å ta ansvar for. For sosialt utsatte grupper fører dette til at hjelpen ikke bare reduseres, men kan også bidra til at forutsetningene for å komme ut av en utsatt livssituasjon forringes.
