Da jeg vokste opp, hadde vi tro på framtiden. Vi trodde på økt velferd. At husene skulle bli større og lønningene høyere. Vi tenkte aldri på klimakrisen. Vi tenkte aldri at det kunne bli krig i Europa. Vi tok demokratiet som en selvfølge.

Nå ser verden ganske annerledes ut. Vi frykter for klodens framtid. Vi vet ikke om det er en levedyktig klode vi vil overlate til barn og barnebarn.

Vi har samlet familien rundt kjøkkenbordet for å snakke om hvor vi skal møtes dersom det blir krig. Vi diskuterer hvordan vi kan hjelpe flyktningene som kommer til Norge.

Vi diskuterer hvordan demokratiet er truet, og at ikke alle lenger er enige om at demokrati er den eneste tenkelige styringsformen. Alt går tilsynelatende feil vei.

Men hva kan vi lære av kriser? Hva skal vi gjøre når regler og rutiner forsvinner, og ingen vet hva de skal gjøre?

Jeg var nylig på forskerkonferansen «Transatlantisk dialog. Strategisk ledelse av transformasjon av offentlig sektor i turbulente tider: forbedring av samstyring og samskaping av offentlig verdi.»

Det høres kanskje kjedelig ut, men her fikk jeg en følelse av håp for framtiden som jeg ikke har hatt på lenge. Forskerkonferansen bydde på mange eksempler på gode lokale løsninger. Det var eksempler på hvordan demokratiutvikling skjer på lokalt plan i USA, hvordan offentlig sektor og innbyggere jobber sammen i Brasil for å omforme fattige nabolag til tryggere bosteder, hvordan to italienske lærere jobbet for å trygge skolebarna i starten av pandemien.

Så mange eksempler på demokratiutvikling og initiativer fra engasjerte ansatte og innbyggere!

Og da jeg satt der og ble begeistret, tenkte jeg på at det er fint med forskerdialog over Atlanteren, men forskerne bør jo ha dialog med de som faktisk skal gjennomføre disse rådene: Offentlig sektor.

Her kommer mitt bidrag til å formidle noen av hovedpoengene som kom fram om framtidens strategier for å bygge en offentlig sektor (les: din kommune) som kan møte komplekse problemer (les: flyktningstrøm), som kommer overraskende på (les: pandemi), som er usikre, inkonsistente og i stadig endring (les: populisme).

Eksempelet med de to lærerne fra Italia, Anna og Chiara, viste at de handlet lenge før skoleledelsen og sentrale myndigheter hadde fått samlet kriseteamet. De skjønte at elvene trengte å bli beroliget her og nå. De fant, helt på egen hånd, en digital plattform hvor elevene kunne møtes. Mange uker før det kom noe fra kriseledelsen. De fant ut hvordan de skulle bruke plattformen til å motivere elevene til å stå opp om morgenen og delta i felles digitale aktiviteter.

De spurte ikke om lov. De handlet. De løste en utfordring som de sto overfor. Fordi de var dedikerte til yrket sitt og til elevene sine.

Vi har også sett handlekraft, fleksibilitet og stå på vilje i norske kommuner under pandemien. Og det er ikke bare de offentlig ansatte som snur seg rundt og stiller opp. Nå når flyktningene begynner å komme fra Ukraina har vi sett eksempler på folk som har bosatt flyktninger og fått de inn i lokalsamfunnet, før støtteordningene for bosetting var på plass.

Hvilke konsekvenser bør disse erfaringene få for hvordan offentlig sektor er styrt og organisert?

Vi trenger å bryte ned avstanden mellom det stabilitetssøkende byråkratiet og den endringsfokuserte kriseledelsen. Kommunenes beredskapsplaner er ofte frakoblet fra resten av organisasjonen. Det er ledelsen som er kriseledelsen.

Vi trenger ledere som stoler på de vurderingene som blir gjort av sykepleiere, lærere og alle de andre som jobber med innbyggerne hver dag. Dette innebærer en mer tillitsbasert og distribuert ledelse, framfor en toppstyrt, linjebasert ledelse. Og en stat som gir kommunen rom til å tilpasse seg behovene på lokalt nivå.

Vi trenger kommuner som kan samarbeide godt internt, og hvor siloene mellom avdelingene og profesjonene er bygd ned.

Vi trenger eksperter som også har et helhetsbilde. Vi trenger mer utprøving, feiling og læring og mindre jakt på syndebukker.

Vi trenger også kommuner som er åpne og samarbeider med alle ressursene som lokalsamfunnet kan by på, men som ikke er ansatt i kommunen; enkeltinnbyggere, frivillig sektor, næringsliv og forskere.

Vi trenger at kommunene bygger plattformer for dette samarbeidet, hvor folk får komme til orde og engasjere seg i det som er viktig for dem. Kommunene må finne nye måter å ønske velkomment initiativ på, og ta i bruk de ressursene som er i kommunen.

De globale utfordringene må løses på lokalt plan. Det er kommunene som er nærmest innbyggerne, som er nærmest handlingsnivået og som faktisk kan endre verden. I hvert fall den delen av verden som ligger innenfor kommunegrensen.