Lindeveteranene er en gruppe overlevende barn som fikk polio like før, under og etter andre verdenskrig. Veteranene var elever ved Linde internatskole for vanføre barn i ulike perioder fra 1947 til 1974. I denne artikkelen belyser vi hvordan deres erfaringer fra Linde og det politiske engasjementet de har utviklet i ettertid, har bidratt til framveksten av en kollektiv identitet som funksjonshindrede. Veteranenes deltakelse på samfunns- og lokalpolitiske arenaer på 1970- og 1980-tallet bidro til å skape spesielt gode forutsetninger for en vellykket kamp for å få realisert sine rettigheter. I dag har slike lokale arenaer imidlertid mistet mye av sin tidligere betydning, og funksjonshindredes møte med offentlige institusjoner fører til nye nederlag. I denne situasjonen blir spørsmålet om individuell og kollektiv identitet sentralt. Vi viser at den relative mangelen på en sterk kollektiv identitet med en tilhørende fortelling om minoritetens historiske forhold til majoritetssamfunnet (som i samenes tilfelle) gjør interessekampen til Lindeveteranene og andre funksjonshindrede mye mer sårbar enn før, ikke minst fordi urett kan individualiseres. Dette kan kreve en revurdering av handikapkampen i en ny tid med nye forutsetninger. Materialet artikkelen bygger på, er hentet fra intervjuer med ni tidligere elever ved Linde og observasjoner av samtaler blant Lindeveteranene.
