Noen kjennetegn ved den kommunale eldreomsorgen er at den utøves først og fremst av kvinner, og den organiseres med basis i profesjonskunnskap. De siste årene har imidlertid antallet ansatte uten utdanning og uten fast tilsetting økt, og forholdet mellom profesjonene i eldreomsorgen har endret seg i retning av det vi kan kalle en dehierarkisering og en deprofesjonalisering.
Det bidrar i første rekke til økt fleksibilitet og mulighet til å imøtekomme økt ressursinnsats i kombinasjon med reduserte økonomiske rammer, men vil på lengre sikt kunne undergrave velferdsstaten som en arena for profesjonell yrkesutøvelse (forhold mellom kjønn og det profesjonelle arbeidsmarkedet).
Er det slik at denne tendensen er sterkere i bygda enn i byen? Antagelsen er at den ”kapitalen”, i form av fleksible omsorgsytelser som velferdsstaten er avhengig av, men som ikke blir anerkjent eller verdsatt, er i ferd med å uthules og tæres på gjennom innføring av nye styringsformer og ideologier (NPM, bestiller/utførermodeller, politiske føringer, rettigheter). I lys av denne utviklingen kan det se ut som lokalsamfunn gjenoppstår som en kategori som gjør en forskjell, og som kompenserer for forfallet i større grad enn vi ser i byer og større kommuner.
Fokus på kvalitet og ansvar:
Er det andre vurderinger av hva som er kvalitet på tjenestene som spiller en rolle i bygda enn i byen? (nærhet, kjennskap, nettverk)
Hvilke betydning har nærhet og kjennskap mellom innbyggerne for håndtering av ansvar og avgrensning av ansvar?
