Hver høst publiserer Telemarksforsking Norsk kulturindeks, en årlig temperaturmåling av kulturnivået – målt som kulturtilbud og kulturaktivitet per innbygger – i norske kommuner. Og hver høst sitter en rekke ordførere, kulturarbeidere, bransjeorganisasjoner og ulike forståsegpåere rundt om i det ganske land og venter på resultatet. Noen gråter av glede fordi deres kommune scorer høyt på målingen, andre mener kultur ikke kan måles i tall, eller har innvendinger mot metoden. Uansett innfallsvinkel, kan de fleste enes om at den systematiske kunnskapen om kulturliv på kommunenivå er mangelfull (jf. for eksempel Johannisson 2006). Norsk kulturindeks har i løpet av de fire siste årene hatt som ambisjon å møte dette kunnskapsbehovet.
Dataene i Norsk kulturindeks er hentet fra en rekke ulike kilder som kan belyse nivået på den lokale kulturen: KOSTRA / SSB, medlemslister, offentlige registre og tildelingstall for ulike kulturpolitiske ordninger. Disse dataene er strukturert i følgende ti kategorier: Kunstnere, kulturarbeidere, museum, musikk, kino, bibliotek, scenekunst, kulturskoler og Den kulturelle skolesekken, sentrale tildelinger og frivillighet. Kommuner, regioner og fylker er rangert i de ti kategoriene med en samlet sum til slutt. Kategoriene har blitt valgt ut med bakgrunn i tilgjengelige data og ut i fra en tanke om hvilke faktorer som spiller positivt inn på kulturtilbudet og kulturbruken i en kommune.
I dette paperet vil vi diskutere styrker og svakheter, og de påfølgende kulturpolitiske konsekvenser, ved Norsk kulturindeks. Én svakhet ved metodevalget er for eksempel at vi skaper en kulturpolitisk idealkommune – en kommune med et bredt tilbud og aktivitet i alle ti kategorier. Hvilke potensielle kulturpolitiske konsekvenser har det? Er indikatorene godt nok dekkende for kulturlivet i norske kommuner? Og er det egentlig et poeng å ranke høyt på indeksen for enhver pris?
