Avhandling tar for seg hvordan nye måter å styre og organisere den kommunale eldreomsorgen skaper etiske dilemmaer og verdikonflikter for de ansatte.
Haukelien empiriske materiale er basert på langvarig sosialantropologisk feltarbeid i flere kommuner, og viser hvordan kommuner, på tross av mandatet de har fått fra staten til å levere gode omsorgstjenester ut fra befolkningens behov, tilpasser tjenestene ut fra hva de kommunale budsjettene tillater.
Behovet for kompetente omsorgstjenester øker raskt, men ressursene som kreves for å imøtekomme dem i henhold til gjeldende kvalitetskrav øker ikke tilsvarende. Dermed blir ressursene spredd tynt til stadig flere brukere, med redusert kvalitet på tjenestene som resultat. Avhandlingen demonstrerer hvordan dilemmaene som oppstår som følge av dette håndteres og erfares av de ansatte, og hvordan de uttrykkes og håndteres på ulike institusjonelle nivåer. Observasjoner av samhandlingen mellom sykepleiere, omsorgsarbeidere og pasienter fra dagliglivet på sykehjem og i hjemmetjenester tyder på at det kreves en særdeles stor fleksibilitet fra de som jobber i denne sektoren (hovedsakelig kvinner) og at de hele tiden må tilpasse seg en uforutsigbar arbeidssituasjon. Avhandlingen viser hvordan det fører til redusert kvalitet i form av mulighet til å gi de eldre et liv med god livskvalitet. Det fører også til stadig økende frustrasjon, men liten grad av åpenlys motstand fra de ansatte. Det relative fraværet av åpenlys motstand forklares ut fra et kjønnsperspektiv, ut fra utdanningenes fokus og andre kulturhistoriske utviklingstrekk i det norske samfunnet. Et sentralt argument er at den dominerende kulturelle forestillingen om omsorgsyrkenes rolle i økonomien innebærer en mistolkning av kvinners lønnede omsorgsarbeid som ikke primært verdiskapende, men i hovedsak forstått mer som en samfunnsøkonomisk utfordring, en utgiftspost som må effektiviseres enn som en sentral og grunnleggende forutsetning for velferdsstatens fortatte eksistens.
