Barnehageforliket i 2003 utgjorde en endelig anerkjennelse av barnehagen som et generelt velferdsgode som er tilgjengelig for alle, men det var også første gang en offentlig velferdstjeneste ble regulert som et kvasimarked med brukervalg, etableringsrett og ingen virkningsfulle begrensninger i profittuttak. Kvasimarkeder er ment å gi positive effekter i form av kostnadseffektiv drift og økt kvalitet. Samtidig finnes det risiko for økt segregering, lavere kvalitet og dårlig utnyttelse av offentlige midler. I Norge har debatten i stor grad dreid seg om hvorvidt pengene som er bevilget til barnehager, kommer barna til gode, uavhengig av hvem som eier barnehagen, og om eierskap til barnehagen har noe å si for kvaliteten. Hvorvidt kvasimarkedet produserer de ønskede utfallene og unngår de negative, er i stor grad betinget av forhold ved tjenesteområdet og hvordan myndighetene tar ansvar for løpendetilpasning av rammebetingelsene. Hvordan har norske myndigheter regulert barnehagemarkedet for å oppnåfordelene fra kvasimarkedet og unngå ulempene? I denne artikkelen baserer vi analysene dels på foreliggendeforskning og dels på egne analyser av data fra Utdanningsdirektoratet (Basil) og Statistisk sentralbyrå (KOSTRA). Vi analyserer hvordan norske myndigheter har styrt kvasimarkedet for barnehager innenfor en flernivåstruktur der kommuner og staten har ulik myndighet, ulike roller og ulike funksjoner. Vi finner at kommunen har få styringsvirkemidler. Grunnet støttereglementet som krever like tilskudd til private barnehager som til de offentlige, kan de imidlertid styre tilskuddsnivået til private barnehager gjennom å rasjonalisere sin egen barnehagedrift. Dette har ført til at kommuner med mange private barnehager bruker mindre ressurser på barnehage enn de som har færre private barnehager. Staten har flere styringsmuligheter, og vi har særlig sett på bemannings- og pedagognormen fra 2018 som et viktig eksempel på statlig styring. Denne resulterte i økt bemanning generelt og mindre forskjell på bemanningsnivå mellom kommersielle og andre barnehager. Samtidig innebærer det enda en innskrenking av kommunenes mulighet for lokalt tilpassede barnehagesatsinger.
