Kunnskap om kultur og kulturpolitikk som del av den nasjonale beredskapen er et
satsingsområde for forskergruppe for kulturliv og kulturpolitikk ved
Telemarksforsking. Gjennom flere pågående og planlagte forskningsprosjekter
utvikler vi oppdatert kunnskap om hvordan kunst og kultur i både smal og vid
forstand tenkes å representere liberale og demokratiske verdier og bidra til
nasjonalt fellesskap som kan stå imot ytre og antiliberale krefter. Formålene
med prosjektet er å utvikle kunnskap om og kompetanse på denne tematikken gjennom
·
Nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter
·
Vitenskapelige og populærvitenskapelige
publikasjoner
·
Deltakelse i debatter og konferanser
·
Forskningsformidling
·
Nettverksbygging
Kultur som beredskap
Kulturens rolle i den nasjonale beredskapen i Norge har
blitt aktualisert i det siste, både fra forsvars- og beredskapshold og ikke
minst fra kulturfeltet selv. Blant annet viser stortingsmeldingen Totalberedskapsmeldingen
Forberedt på kriser og krig, fra 2024, til en slik rolle. I en kronikk i Klassekampen
12. juli samme år skriver direktør i Kulturdirektoratet Kristin Danielsen at
«Et samfunn rikt på kunst og kultur står tryggere og mer samlet mor en ytre
fiende. Skal du ødelegge et land og fordrive menneskene, tar du kulturen fra
dem.» I dette og flere lignende innlegg
trekkes kultur eksplisitt fram som et virkemiddel i den nasjonale beredskapen
mot ytre farer. Det legges vekt på at dette ikke er noe som bør tas lett på,
tvert imot parafraseres stadig tittelen fra Totalberedskapskommisjonens
NOU-rapport fra 2023. Den het «Nå er det alvor.»
Kultur samler – og splitter
Sentralt i tanken om kunst og kultur som del av den
nasjonale beredskapen, mener vi det ligger et interessant paradoks. For samtidig
som kunst og kultur ses som egnet til å samle og forene i front mot eksterne
trusler, er det i andre sammenhenger fremhevet at en av kulturens viktigste
oppgaver er å stille kritiske spørsmål ved det bestående. For eksempel har
flere stortingsmeldinger pekt på at det å utfordre og provosere er en av kunst-
og kulturfeltets viktigste samfunnsoppgaver. Det er ikke gitt at et kunstnerisk
uttrykk samtidig kan forene og provosere, så hvordan løse dette?
En kulturpolitisk vending?
Utviklingen der kultur ses som del av den nasjonale
beredskapen kan ses som en vending i den norske kulturpolitikken. Det er interessant
av flere grunner. For det første kan dette oppfattes som en kraftig
instrumentalisering av kulturen, noe kulturfeltet tradisjonelt har vært
skeptiske til. Dermed blir feltets omfavnelse av og initiativ til dreiningen
oppsiktsvekkende. Utviklingen er også interessant fordi den overlapper med
kulturens rolle i Norges generelle utenrikspolitiske virksomhet der
kultur/kulturpolitikk tradisjonelt har spilt en (tilsvarende instrumentell)
rolle. En viktig del av tanken om kultur som beredskap, er at det finnes en
unik, norsk kultur som er verdt å forsvare. Dette er ikke fjernt fra det som
bl.a. UD gjennom mange år har fremmet i sitt utenrikspolitiske arbeid, som ledd
i arbeidet med å fremme norske tverrpolitiske interesser og syn og Norges
internasjonale omdømme. Kulturdiplomatiet, kultureksport og kulturell beredskap
er dermed ulike sider av samme mynt, med utgangspunkt i kulturens
instrumentelle verdi som Soft Power.
En instrumentalisering av
kulturen?
Et betimelig spørsmål er hvilke konsekvenser en slik
kulturpolitisk vending kan få både i forvaltningen og praksisfeltet? Kan det
for eksempel dreie politikken mer i retning av etablering av en nasjonal
kulturkanon? Og, står kulturpolitikken så i fare for å bli mer nasjonalistisk
eller proteksjonistisk? Dessuten, helt overordnet, hvordan stiller ulike
samfunnsaktører seg grunnleggende til instrumentell bruk av kunst?
