Generalistkommunene står overfor betydelige utfordringer, og distriktskommunene kjemper mot befolkningsnedgangen. Omsorgsoppgavene blir flere, men det blir ikke flere til å utføre dem. Samtidig er det i en tredjedel av landets kommuner flere lover og
forskrifter å forholde seg til enn antallet innbyggere i kommunen.
Over hele landet vedtar kommunene strategier og planer der «samskaping» og «innovasjon» nevnes – som mulige midler i arbeidet med å løse flokene innenfor tjenesteytingen og for å bidra til bolyst og å hindre befolkningsnedgang. «Tillitsreform» og «tjenestedesign» nevnes i samme åndedrag. Samlet sett skal samskaping, innovasjon, tillitsreform og tjenestedesign nærmest på magisk vis bidra til at kommunene bygger ned siloene, tar brukerens fokus, jobber helhetlig, effektivt og tverrfaglig. Samtidig skal kommunene i enda større grad ta i bruk ressursene som pårørende og frivillige representerer.
I forskingsrådsprosjektet «Den samskapende kommunen»1 har vi sett nærmere på hva
som skjer når kommunen tar steget fra «prateplanet» i strategier og ledertaler og over til gjennomføring i praksis. Vi har identifisert fire faktorer som har betydning for innføring og institusjonalisering av «samskaping». Disse faktorene kommer vi tilbake til, men først tar vi en tur til Stad kommune – til en historie om samskaping i praksis fra Kommune-Norge anno 2024
