Fra kutt i kulturtilskudd til teknologisk utvikling som omkalfatrer det globale kulturlandskapet, for å nevne bare bittelitt: Norsk kultur er under press.
«Det er en dyp følelse i oss alle av at noe farlig ligger i luften eller tiden, om man vil, og at dette farlige stråler inn til selve kjernen av vår særnorske kultureksistens.»
Sitatet er fra Erling Fredriksfryds (H) innledning til en stortingsdebatt i 1964, men føles svært relevant også i dag.
Det er med andre ord ikke nytt at norsk kultur føles utsatt. Det som dog er nytt er hvordan kulturpolitikken forholder seg til sin egen fremtid. Det viser en ny gjennomgang av kulturpolitisk diskurs i Norge fra etterkrigstiden og frem til i dag.
Gjennomgangen av seniorforsker ved Telemarksforsking Ole Marius Hylland, er publisert i artikkelen Past and current futures. Cultural policy attempts to look ahead i Nordisk kulturpolitisk tidsskrift, og har fokusert særlig på kulturpolitikkens møte med ny teknologi – i dag representert ved KI og de store teknologiplattformene.
Nærmere bestemt undersøker Hylland i artikkelen spørsmålet:
Hvilket narrativ om fremtiden kommuniseres i fortidens og nåtidens kulturpolitiske diskurs rundt teknologisk innovasjon?
Etterkrigstid frem til 80-tallet: Fritid, fjernsyn og massemedier
Spesielt to ting opptok kulturpolitikere i etterkrigstiden, skriver Hylland: Fritid og fjernsyn.
Etter krigen, i takt med økte levekår, fikk det norske folk mer fritid, og mye handlet om å styre denne fritiden i sunn og riktig retning – spesielt blant de unge. Kulturen som positiv dannende kraft, stod sterkt.
Så, utover 60-tallet dukket det opp en ny trussel: Masseprodusert kultur og distribusjonen av den gjennom massemedia. Stortingsmeldingen «Kulturpolitikk for 1980-åra» skrev det slik i 1981.
«Den vidare utviklinga av massemedia vil vere den viktigaste faktoren for kulturpolitikken i åra fremover.»
På 80-tallet begynte nok en ny teknologi å oppta debattene rundt kulturpolitikkens fremtid – og i kulturmeldingen i 1981 ble informasjonsteknologiens inntog beskrevet på profetisk vis av Kirke- og undervisningsdepartementet:
«Over telenettet er det mogleg å kople seg til databasar nesten same kor det ligg i verda. Men samtidig skaper denne utviklinga fare for faktiske informasjonsmonopol hos dei som byggjer opp og forvaltar slike databaser. Store fleirnasjonale selskap vil her sannsynlegvis få ei dominerande rolle, mange med hovudbase i Sambandsstatane.»
- Les også Hyllands kommentar til Morgenbladets mye omtalte kulturmanifest, i Kontekst: Morgenbladets kulturmanifest er mindre innovativt enn innpakningen tilsier
I dag: KI, digitalisering, beredskap
Hva så med de siste årenes forsøk på å vurdere fremtiden?
Her er det særlig tre ting som peker seg ut ifølge Hyllands gjennomgang: Digitalisering, KI og beredskap.
Men der 70- og 80-tallet balanserte varsomhet og respekt for teknologiens utfordringer med både optimisme og tro på og vilje til å bruke politikken til å forme fremtiden, er dagens kulturpolitiske diskurs preget av langt større berøringsangst og manglende tro på egen påvirkningskraft.
Hylland er klar i sin tale i artikkelens konklusjon om forskjellen i fremtidsutsikter nå og da. Han skriver følgende om de «nåtidige fremtidene» (her oversatt fra engelsk):
«Dokumentenes forhold til tid er svakt (‘det er vanskelig å forutse fremtiden’), årsakssammenhengene og de potensielle politiske konsekvenser av KI er tydelig underutviklet, og de mektige aktørene som er involvert i teknologiutviklingen er knapt nevnt».
Dagens diskurs: Handlingslammet, resignert og med berøringsangst
Dagens diskurs tar ikke direkte tak i utfordringene, finner Hylland, men behandler dem i stedet i generelle og vage vendinger som «måten vi produserer kunst og kultur vil forandre seg i et stadig raskere tempo, ikke minst gjennom fremveksten av kunstig intelligens».
Og selv i de mer optimistiske notatene – for eksempel ett om dataspillmediets potensial – ligger det ingen visjon for hvordan kulturpolitikken for feltet bør se ut i tiden som kommer.
Der 70- og 80-tallets fremtider inneholdt fortellinger man kan forvente i kulturpolitisk utvikling, er det så få fremtidsutsikter å spore i dagens fremtidsvisjoner at de ikke bare fremstår ufullstendige, de mangler helt grunnleggende elementer, skriver Hylland.
Det er flere årsaker til denne manglende handlekraften i dagens diskurs, skriver Hylland – men han fremhever KI, og KI-utviklingens uforutsigbare natur, som en viktig årsak.
«Digitaliseringsbegrepet har også indikert en prosess, en bevegelse, en utvikling, i én bestemt retning. Begrept om kunstig intelligens mangler dette, og det har tydeligvis også gjort det svært utfordrende å utvikle kulturpolitiske framtidsfortellinger,» skriver Hylland (her oversatt fra engelsk).
