Denne artikkelen handler om språkpolitikk, om kulturpolitikk og om den nordiske kulturpolitiske modellen. Artikkelen har et dobbelt utgangspunkt: Språkpolitikken er både en integrert del av og en underforsket del av kulturpolitikken. Det første poenget handler både om det administrative og det innholdsmessige ved språkpolitikken – den er underlagt de nordiske kulturdepartementenes porteføljer og den handler om kulturell identitet, kulturarv og kulturuttrykk. Det andre poenget underbygges av litteraturgjennomganger, som viser at språkpolitikken ofte forsvinner under den kulturpolitiske forskningsradaren. Vi sammenligner språkpolitikken til fire nordiske land i denne artikkelen – Danmark, Norge, Sverige og Finland. Den språkpolitiske sammenligningen holdes opp mot den etablerte forståelsen av en nordisk kulturpolitisk modell, som vektlegger at likhetene er større enn forskjellene, og at de nordiske land over tid har konvergert til et mer eller mindre felles kulturpolitisk system. I artikkelen går vi igjennom og sammenligner hovedtrekkene i språkpolitikken i de fire landene – hvilke aktører har hvilket ansvar og gjennomfører hvilken politikk med hvilke overordnede mål? Vi ser også nærmere på den juridiske forankringen av landenes språkpolitikk, som varierer mellom de fire landene. Det er også vesentlige forskjeller i hva som fremmes som språkpolitiske mål, og om disse målene er knyttet til språket som sådan eller til rettigheter for språkbrukere. I hvor stor grad språk har vært et (kultur)politisk tema er også varierende. De vesentlige forskjellene som finnes mellom språkpolitikken i Norge, Sverige, Danmark og Finland, kan i stor grad forklares med ulik utvikling av de fire nasjonalstatene. Slik vi vurderer det, er også dette en forklaringsmodell som i større grad kan brukes for å vurdere de nordiske kulturpolitiske forskjellene som sådan. Språkpolitikken er en del av kulturpolitikken, som viser oss at den nordiske kulturpolitiske modellen er mer sammensatt enn vi har vært vant til å tenke på.
