Intensjonsavtalene
om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalene) har siden 2002 vært
sentrale i innsatsen for å redusere sykefravær og frafall og fremme
inkludering i arbeidslivet. Siden avtalenes viktigste mål – reduksjon av
sykefraværet – ikke har blitt oppnådd, spør vi hvorfor avtalen likevel
har blitt fornyet flere ganger. Fredning av sykelønnsordningen, men også
en økende forståelse for sykefraværsarbeidets kompleksitet samt at
partene fikk en nasjonal samarbeidsarena og en ramme rundt lokalt
partssamarbeid, er noen svar på dette spørsmålet. IA-avtalene har, ved å
fremme samarbeid og koordinert virkemiddelbruk, vært en «orkestrering»
av aktører og virkemidler. Avtalene gjenspeiler samtidig
utviklingslinjer som kjennetegner den norske konteksten. Den sjette og
så langt siste IA-avtalen kom på plass etter brudd i – og så
gjenopptakelse av – forhandlinger mellom partene og skiller seg slik
sett ut. Det er likevel den femte IA-avtalen som representerer det
største veiskillet med tanke på overordnede mål, delmål og virkemidler.
